Generalsekretær i Norsk forening for Fartøyvern Hedda Lombardo holdt et spennende og interessant foredrag til fremmøtte myndigheter og sponsorer 11. september 2015 under tittelen: Betydningen av fartøyvernet og "Hvaler" som verneverdig båt i Norge. Hun sa bl.a. at "Begrunnelsen for å ta vare på kulturminner er at de gir mennesker identitet og forankring i tilværelsen."
På vår "åpen dag for sponsorer" 11. september 2015 holdt Hedda Lombardo, generalsekretær i Norsk Forening for Fartøyvern dette foredraget:
Under et årsmøte i Norsk Forening for Fartøyvern på slutten av 80-tallet, forsøkte forsamlingen å lage seg et motto. Det nærmet seg enighet om Roald Amundsens gamle slagord: ”Ingen ting er umulig det tar bare litt lengere tid”. Da kom et nytt forslag fra bakerste benk:”Det gjør ikke noe om det er umulig, bare det tar lang tid”. Dette er en god beskrivelse på fartøyvernere og også dugnadsgjengen på Hvaler. Utfordringen og motivasjonen er å gjøre det umulige mulig. Hvaler gjengen har bevist at det faktisk var mulig. Det tok bare lang tid.
Hvis vi skal se på bakgrunnen for kulturminnevern så startet interessen og arbeidet med dette i Norge under de nasjonalromantiske strømningene fra Europa på 1800-tallet. I Norge er dette også sterkt forbundet med egen grunnlov i 1814 og en oppstart på å løsrive Norge fra Sverige. Nasjonalromantikken ble viktig for å samle nasjonen og gi den identitet. Kulturminnene, det som skulle representere det norske, satte fokus på stavkirker, storbønders gårder og stabbur osv. Bondekulturen kom til å representere det egentlige og grunnleggende norske. Kystkulturen var mer utadrettet og internasjonal, og fartøyvern ble derfor ikke en del av disse nasjonale strømningene. Denne tankegangen om hva som var norsk kulturarv var med å skape en presedens som også vises i lovverket. Første kulturminnelov kom i 1905, den sa ingen ting om fartøy eller kyst. I 1978 ble skipsfunn definert som kulturminner og først fra 2000 kunne flytende fartøy fredes. Ved å utelate fartøy og kystkultur fra den norske fortellingen utelot man halve historien.
Fartøyvernet slik vi tenker på det i dag, som bevaring og bruk av originale fartøy i flytende stand, startet på 1960-tallet. Dette var en periode med store endringer både innenfor skipsfart og kystfart. Gods- og passasjertrafikk ble i større og større grad overført fra sjø til landeveien. Privatpersoner så at fartøy som hadde vært helt vanlig langs kysten, plutselig var i ferd med å forsvinne helt og tok dermed initiativet til å bevare ulike fartøy.
Det var altså «amatører» som valgte ut hvilke fartøy som ble ivaretatt. Det var ingen aktiv vernemyndighet som med kulturhistorisk tilnærming og kriterier som bestemte hva som skulle ivaretas. Disse amatørene eller frivillige, som de også kalles, kan sies å være selve bærebjelken i fartøyvernet.
Den dag i dag er det de frivillige som driver fartøyvernet. Initiativet og engasjementet til hva som skal tas vare på kommer fra frivillige private krefter. I praksis betyr dette at noen lokale entusiaster ønsker å ta vare på og sette i stand et fartøy som har utspilt sin kommersielle rolle og har blitt tatt ut av drift. Fartøyet er utdatert i forhold til utviklingen av regelverk og kravet til effektivitet. En av de viktigste drivkreftene for denne entusiasmen, ved siden av det nostalgiske, er ønsket om at fartøyet en dag skal kunne brukes igjen.
”Hvaler” er således et strålende eksempel på et typisk fartøyvernprosjekt. ”Hvaler” har vært et kjent og kjært skip som ”alle” med en viss tilknytning til Fredrikstad og Hvalerøyene de siste 100 årene, har hatt et forhold til. Da det tidlig på 1990-tallet ble klart at båten kunne ende opp som spiker, var det noen privatpersoner som tok initiativet til å danne Stiftelsen D/S Hvaler. Dette var i 1993. Fergen lå da på land på Fredrikstad mek. Verksted. Den var lett tilgjengelig for uvedkommende, og mange gjenstander av historisk verdi var fjernet. Forfallet var betydelig, skroget var i en miserabel forfatning og tekniske installasjoner og maskinromsystemer nærmest i sin helhet kondemnable eller allerede fjernet. I over 20 år har dugnadsgjengen møttes for å pusse, skrape, mekke og male. Sakte men sikkert har båten nå kommet nesten tilbake til sin fordums skjønnhet. Næringslivet og myndighetene har også vært med på veien og støttet prosjektet. Dette for å sette i stand et kulturminne slik at vår maritime hukommelse ikke skal gå tapt, men kunne oppleves av kommende generasjoner.
”Hvaler” er en vesentlig del av Norges samferdselshistorie. Det er fortellingen om livet på Hvaler øyene før broer bandt øyene sammen med fastlandet slik at det var mulig å komme dit med bil. Det er fortellingen om frakt av fastboende, sommerturister, proviant og varer ut til øyene. Det er fortellingen om livet på kaia når båten la til, et samlingspunkt for boende, passasjerer og leveranse av varer. Det er fortellingen om salt sjø, måkeskrik og solskinn på sommerstid – og om kulde og isbryting vinterstid. Det er fortellingen om en lang reise ut til de ytterste øyene – der kjøp av kaffe og kaker om bord var en del av turen. Det er også historien om hvordan et passasjerfartøy så ut i 1948.
”Hvaler” forteller mye om livet langs kysten over 90 år, og hvordan båten var en livsnerve for folk på øyene. Slik blir ”Hvaler” fortellingen om hvor vi en gang var. Begrunnelsen for å ta vare på kulturminner er at de gir mennesker identitet og forankring i tilværelsen. Vi må forstå vår fortid for å planlegge og gå videre inn i framtiden. Dette kan illustreres med et eksempel fra skipsfart og navigasjon: I bestikknavigasjon er hvor vi var grunnlaget for å finne ut hvor vi skal. Derfor inngår gamle fartøy som ”Hvaler” i samfunnets bestikknavigasjon. For å vite hvor vi er, og hvor vi skal, må vi vite hvor vi var.
Nå er vi her i dag, med et nesten ferdig skip som forteller oss hvor vi var. Nå må vi finne kursen fremover. Utfordringen blir å finne en ny bruk slik at fortellingen om vår kulturarv ikke går tapt men føres videre. Her vil sponsorer og næringsliv spille en viktig rolle.
Lykke til på ferden videre.
